Gulatingsloven eksisterte allerede før år 1000 og en av lovene beskrev påbudet om å brygge øl til gudene ved vinter- og sommersolverv og vår- og høstjevndøgn. Man var pålagt å komme til drikkelag for å hedre gudene, og kunne bli bøtelagt dersom man ikke møtte for å drikke til deres ære. Dette så Olav Tryggvason som et glimrende middel i arbeidet med å innføre kristendommen i Norge. Olav Tryggvason fortalte at han hadde hatt en drøm hvor helgenen for mat og drikke; St Martin av Tour, hadde kommet til ham og sagt han skulle ta disse hedenske tradisjonene og gi dem kristent innhold. I stedet for å drikke for gudene, skulle det drikkes til ære for Maria og Jesus, konge og biskop. (Man hadde ikke tatt i bruk begrepet skåling enda, men drakk "til ære for".)

Gulatingsloven satte blant annet strenge straffer for en som ikke brygget øl som påbudt. Bonden mistet alt han eide, halvparten til biskopen og halvparten til kongen, hvis han ikke hadde brygget øl på tre år. I verste fall kunne man bli landsforvist, men slapp dersom en gikk til alters og tok i mot nattverd og bekjente seg den kristne tro. Det påstås at Island ble befolket på denne måten…

Gulatingsloven:

”Enno ei ølgjerd har me lov å gjera, husbond og husfru like mykje malt kvar, etter vekt, og signe det jolenatti til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred. Um so ikkje vert gjort, skal det bøtast tre merker til biskopen. Men um nokon sit soleis tre vintrar at han ikkje gjer ølgjerdene eller greider dei bøtene som me har lagt på for kristendomen vår, og han vert sannskyldig i det, då har han forbrote kvar penning av godset sitt. Det eig kongen vår halvt, men halvt biskopen. Um han ikkje vil det skal han fara ut or riket åt kongen vår”