Det antas at ølet er rundt 10.000 år gammelt. De første skrevne kilder er rundt 6.000 år gamle

Ølet har hatt en dominerende plass i norsk drikkekultur i rundt 3500 år.  Våre forfedre utbrakte sine skåler for guder som Frøy, Tor og Odin.

Kornet ble ansett som hellig fordi det var livgivende – slik ble også ølet ansett som hellig og gudenes drikk.  Gudslånet, ble kornet kalt, og det som var tilvirket av korn hadde et element av helligdom i seg.

Øldrikking er et sentralt emne i Håvamål, som var boka om ” skikk og bruk” i tidlig middelalder. Her heter det at ”når ølet går inn går vettet ut, men trøsten er at hver som drikker får sitt vett igjen”.

I boka finner vi vedtekter for høvelig drikking ifbm forsamlinger og gilder.

Gjennom lov helt frem til 900-tallet skulle Odin, Tor, Frøyas (og andre guders) pris og ære drikkes ved gilder og gjestebud. Drikkelagene var basis for sosialt liv og var en forsamling av likeverdige som drakk sammen etter bestemte regler.

I Norge, med sine fjorder, fjell og daler fungerte drikkelagene også som Ting, der tvistemål og problemer kunne bli løst over ølbollen som gikk rundt bordet. Den enkelte deltager brakte selv med øl til felles drikke, og vokslys.

Med de mengder øl det var påbudt å brygge og yte til fellesskapet, må vi også tro at det ikke var til å unngå at man ble beruset. Det har nok også vært meningen, beruselse var nemlig betraktet som religiøs ærefrykt! De store festene ble holdt bare fire ganger i året og i samlinger ved fødsel, bryllup, død osv. Ellers i året drakk man et svakere øl, tynnøl/pottøl, omtrent som vårt lettøl.

De gamle ”hedenske” feiringene ble etter hvert gitt kristent innhold og budskap. Vinterblot (jol) ble til jul. Vårofferet når bonden la korn og øl i åkrene ble erstattet med påske. Sommersolvervsfesten ble erstattet med St. Hans (døperen Johannes).

Med innføring av kristendommen fikk de gamle drikkegildene tilført nye mønstre, sterkt preget av den katolske kirken. Skålingen dreide seg nå om å drikke de Kristne helgeners minne. Spesielt ble det drukket til St. Olavs velferd. Deretter skålte de gjerne for Jomfru Maria, den Hellige Treenighet (Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd). Videre skålte mann for kongen og biskopens velferd.

Den felles minnedrikkingen knyttet deltagerne nært til hverandre og til Jesus Krist, noe som ble forsterket ved kjennskap til måltidet i Getsemane skjærtorsdag (du spiser ikke ved samme bord som din uvenn og drikker ikke med din uvenn). Det ble brakt store mengder øl til slike minnefester. Det var forventet at man ble beruset men oppførte seg høvelig. Hvis gjestene ikke ble fulle var det sett på som ulykke for verten og et tegn på at det hvilte en forbannelse over ham.  Man trodde onde makter hadde skadet ølet og forbannelsen inkluderte bryggeren og gjesten som Guds gaver ikke bet på.

Ølet var sett på som Guds gave og beruselsen var guddommelig. Det gjorde det vanskelig for prestene som mot slutten av 1400-tallet fikk påbud om ikke å delta i gilder og bli drukne. 

Hvis presten forsøkte å holde seg edru, ble det oppfattet som om det hvilte en forbannelse over ham og da kunne han vel ikke være prest. Prestene godtok minneskålene til tross for forbudet og Petter Dass skrev om at den evige Gud skulle man skåle for. Å skåle for Gud ble det gjort på misjonsmøter frem til 1900-tallet. Og i tidlige drikkeviser finner vi kjente forfattere fra prestestanden; Biskop Johan Nordahl Brun (1745-1816) utbringer sine skåler i sangen ”For Norge kiæmpers fødeland”. Og sokneprest Jens Zetlitz (1761-1821) bidrar med sangen ”Mit fulde glas og sangens raske toner”. Det falt normalt at de geistlige skålte for piker, vin og sang den gangen.